Bygdeborgen
på Somdalskollen
Når
vi kommer kjørende med bil fra Hønefoss på E16 og kjører nedover
Hallingbyhellinga, ser vi en del bratte åser foran oss i et ”fjellmassiv” i en
avstand av ca. 5 – 6 km i nordlig retning. Fra Hallingby ser det ut som om Ådalen
svinger til høyre før disse bratte åsene, noe som ikke er riktig, da hoveddalen
med Begna (Ådalselva) har sitt løp vest for disse åsene. Det som så ut som
hoveddalen viser seg å være Somdalen, som har sitt leie øst for dette åsmassivet. Den bratte åsen som stikker seg ut lengst øst i
dette massivet, er Somdalskollen, hvor vår bygdeborg ligger på den søndre
toppen, som i dag kalles Fjellbråtakollen ( som sannsynligvis skulle ha het Kongsgårdskollen, etter
en mulig feilnavning under tidenes gange)
Detaljert
informasjon om bygdeborgen og murene kan du få ved å lese under Universitetets
Oldsakssamlings registrering nederst på denne side .
Når vi kommer til Somdalen, kan vi ha
følelsen av at Somdalskollen henger over oss. Vi ser fra bygda at denne kollen
har bratte stup på flere kanter, og at den har 2 topper. Den største toppen er
den til høyre (nordre), som også heter Somdalskollen (615 m.o.h.),
mens den mindre toppen til venstre, er Fjellbråtakollen
(skulle ha het Kongsgårdskollen? ) hvor altså
bygdeborgen ligger (ca. 550 m.o.h.)
Det er vel ingen som helt sikkert kan si hvor gamle bygdeborgene er, og det
samme kan vel sies om bygdeborgen i Somdalen. Folkene som levde i den tiden
hadde ingen politi, militærvesen, rettsvesen, lover, m.m. til å beskytte seg.
Nei i de tidligste tider måtte de kjempe selv, sammen med slekt og eventuelt
hjelpsomme naboer mot overfallsmenn av alle slag, som enten ville tilrøve seg
garden, eiendelene eller noen i deres husstand, eller som ville ta dem alle som
slaver. Senere ble det vel tilhørigheten til små høvdingeriker (lokale
småkonger) som betydde en del for tryggheten.
Vi vet at i Romerriket var det behov for store mengder slaver. Slavene ble
hentet inn utenfor Romerrikets grenser, enten av romerske patruljer eller at de
kjøpte slavene av ”røverhøvdinger”. Det ser også ut til at det var lokale
krigsherrer som tok slaver for å bruke dem i sine krigstokter for å erobre land
og bytte fra andre krigsherrer.
Det er derfor tenkelig at denne bygdeborgen på Somdalskollen, allerede
eksisterte lenge før år 0. Og at den fikk mindre betydning etter at
urolighetene med folkevandringene årene 400 e. Kr. – 600 e. Kr. var over.
I dag går det
skogsbilvei fra Skytebanen i bygda forbi Fjellbråten og nesten helt opp til
Somdalskollen/Fjellbråtakollen. Det går også
skogsbilvei fra Bergsund nesten helt til Fjellbråten,
et lite bruk som ligger like under bygdeborgen. Hvis man får lov av en av
eierne av veien å kjøre en av disse skogsbilveiene, er det lettvint og raskt å
komme til bygdeborgen. Men det er jo også greitt å gå
på sine ben veien fra Skytebanen, da kan man se mer av jordbunnen og
topografien mellom borgen og bygda. Og kanskje lage
sin egen fantasi av hvordan det kunne ha sett ut her for ca
2000 år siden. Når jeg går i terrenget rundt borgen, slår det meg at her må det
være stor sannsynlighet for at det har vært store jorder og åkrer, som har
dekket store arealer både sørvest, sør og øst for bygdeborgen. En titt på
Økonomisk Kartverk over området, viser også at det er store arealer med
høyproduktiv jord i disse områdene. Et gammelt sagn sier at Fjellbråten en gang
var kongsgard (høvdingsete), og at kongen red til hovet på Hval i spissen for
ryttere på 12 ringskodde hester. Ut fra betraktningene foran, kan det se ut til
at det kan være noe i dette sagnet.
Fra der veien fra Skytebanen slutter ovenfor Fjellbråten, kan man følge merket
løype som går bratt oppover åssiden, og etter noen minutter befinner du deg
oppe på borgen. Den merkete løypen fortsetter videre til Brannvakthytta. En
fottur videre til Brannvakthytta er forresten en flott og interessant tur, som
absolutt kan anbefales. Det anbefales også å ta med niste, og ta seg god tid
både oppe på Bygdeborgen og Brannvakthytta, der man kan nyte utsikten i alle
retninger. Se ellers turforslagene på egne sider.
Vel kommet opp på selve bygdeborgen, ser man at borgen har hatt naturlig
beskyttelse i mot øst og sør der sidene stuper nesten loddrette ned flere
10-talls meter., mens det mot nord og vest har vært 2 borgmurer. Jeg regner med
at det har vært nødvendig med bygging av forskansninger av tømmer oppå murene.
Restene av murene ser ubetydelige ut i dag, men du skal huske på at de er ca.
2000 år gamle. Det er naturlig nok ingen rester å se etter forskansningene av
tømmer.
Reise i tid
og drøm.
Den siste gangen jeg var oppe på borgen, var en flott sommerdag med sol og
varme. Jeg hadde gått fra bygda og var blitt både svett og litt sliten, slik at
det var godt å slenge seg ned i mose og lyng, og bare ligge og slappe av oppe i
borg-området. Været var som sagt flott, jeg lå og så opp i de grønne furukroner
under en bakgrunn av blå himmel. En liten mild bris rusket lett i furukvistene.
Duvingen i furukronene og suset fra brisen gjennom skogen, gjorde at jeg etter
hvert ble mer og mer søvnig. Det gikk nok ikke lange tiden før jeg var langt
inne i søvnens rike. Tankene som jeg hadde syslet med om borgen og den
eventuelle aktiviteten rundt borgen for lenge, lenge siden, fulgte nok med inn
i søvnens irrganger og fantasibilder…..
…..Jeg sto midt i bygdeborgen – tiden måtte være like
etter år 0 – altså to tusen år siden. På grunn av det naturlige vernet man
hadde av de stupbratte fjellsidene, var det ingen forskansninger å se mot der
fjellet stupte nærmest rett ned. Mot sør og vest var borgmurene, der nedre del
av murene var laget av stein, mens den øvre delen var laget av
tømmerforskansninger, da det tydeligvis hadde vært for lite stein å få tak i
fra området rundt til å lage full høyde av stein. Til forskansningene av tømmer
var det valgt ut de største og tykkeste stokkene, som var solid laftet sammen.
Tilsammen var steinmurene med tømmerforskansningene
jevnt over 3 m høy, slik at det var vanskelig for en fiende, som endog
sto på nedsiden i kraftig hellende terreng, å komme seg over. På innsiden og
litt oppe, var det laget leidere av plank, slik at forsvarerne hadde noe å gå
og stå på under vakthold og kamp. Porten var lagt til nordvest, hvor terrenget
hellet sterkt fra borgen. Det var vel ikke da så lett å angripe porten med
rambukk. Det så ut til at det var plass til et par kyr inne i borgen
(melkeforsyning), mens vannforsyningen var ivaretatt ved at noen store uthulte
stammer var fylt opp med vann.
Jeg så verken mennesker eller våpen i borgen. Da jeg gikk lengst sør i
bygdeborgen, så jeg noe forbløffende. Nedenfor borgen er
det mye dyrket mark – en del er i store sammenhengende jorder, mens en del er
småjorder som lå litt hist og her. Det ser ut for at en del av de små
åkerlappene, enten er svedjebruk eller har vært det.
Jeg slo fast at folkene som bor her både drev gårdsbruk med plog på vanlig
åkerland, samt at de også sper på med noe svedjebruk.
Åkrene har kommet godt i gang, og jeg kan registrere at det her finnes bølgende
åkrer av både bygg, havre og hvete.
Rett ned for borgen ligger husene i nærheten av der nåværende sti går opp til
borgen – bare litt lenger ut, men likevel på den høyden som løper sørover.
Dette var en stor gård. Husene består av flere hus, som igjen er lagt i 2 tun.
Tunet som ligger nærmest bygdeborgen består av 4 hus som danner et tun, mens 4
andre hus også danner et tun litt lengre ned. På tunet nærmest bygdeborgen er
det ene huset noe større enn de andre – omtrent 25 m langt. Dette er nok huset
til sjefsfolket. Alle husene er bygd etter samme prinsipp, nemlig at takbærende
stolper er kjørt ned i bakken mens veggene er laget av liggende planker festet
på vertikale stolper. Det er mange dører på husene, så jeg antar at de er delt
inn i mange rom. Ildstedene er lagt til midten av husene. Dette er jo den
hustypen som kom til Norge fra Danmark, og før det, fra landene enda lengre
sørfra. (De mest kjente bygningene av denne bygningsstil her i landet, er vel
funnet på Landa i Forsand i Ryfylke). Det slår meg at dette må være en eldre
ur-gard.
De 4 husene i det nedre tunet er litt lengre enn de i øvre tunet. Her er det
tydeligvis fjøs og stall i ene enden av husene, mens det bor folk i den andre
enden. Av dyr ser jeg kuer, sauer og hester. Det var tydelig at det er eieren,
sammen med gårdens frie folk som bor i det øvre tun, mens trellene bor i det
nedre, nær gårdens buskap og øvrige dyr.
Fra det største huset kommer det ut en mann kledd finere enn de andre. Om livet
henger det et flott bronsesverd. Det er tydelig at dette er høvdingen på
stedet. Han svinger seg opp på en flott hvit hingst, og rir bortover langs de
store åkrene.
Folkene ser gamle ut når de er 30 - 35 år. Da
leveaderen på denne tiden anslås til nettopp å være
30 - 35 år, så har nok ingen av de barna som leker nede mellom husene på gården
sett sine besteforeldre.
I nærheten av trellenes tun er det mange mindre hus, hvor man lagrer høy, korn
og andre varer.
Smia ligger litt for seg selv. Utenfor den ligger det hauger med jernmalm og
jernbarrer som er utvunnet i jernvinna i myrene på den andre siden av dalen.
Smeden har nok tydeligvis også andre oppgaver enn å smi gjenstander og våpen,
for nå er han akkurat i gang med å trekke tenner på en kar i tjueårene. Mannen
ynker seg kraftig under trekkingen, for den gjøres nok uten noen form for
bedøvelse. Da tanna er trukket, lyser mannen opp i ansiktet og ser riktig glad
ut. Han må tydeligvis ha gått lenge med tannverk.
Oppover mot smia ser jeg en tenåringsjente komme gråtende og holder seg på ene
kinnet. Smeden får nok en pasient for tanntrekking. Når jeg betrakter folkene
på gården, er alle de voksne tannløse. Selv mange av barna mangler tenner, og
også blant tenåringene ser jeg flere som er tannløse. Den er kanskje mest
”lykkelig” som blir tannløs tidligst mulig, så slipper hun eller han å gå med
denne forferdelige tannverken stadig vekk.
Ellers ser det ut for at det er trellene som har de tyngste og rutinepregete
arbeidene, da jeg ser at det er trellene som passer og steller buskapen og
andre dyr, samt bryter nytt åkerland, med å fjerne steiner og stubber. Men
ellers ser det ut til at trellene og frie menn gjør mye av arbeidet sammen.
Dette gjelder både kvinner i husarbeidet, og menn med de forskjellige arbeider
på gården. Nå står nok skuronna for tur, så flere menn driver og sliper sigder
av jern, og setter i stand utstyret for å høste kornet. Jeg kan for øvrig se at
høyonna nesten er ferdig. De siste rester av høyet er på tur inn i husene, fra
de nærmeste jordene bærer noen høy i vidjespenninger på ryggen, mens fra
jordene lengre unna husene kjører andre høy på enkle sleder med hest.
Langt, langt borte syntes jeg at jeg hørte et ”piiv, piiv”. Det var tydeligvis en kamp mellom søvnen og bevissheten om hvem som skulle ha kommandoen over meg, men
etter hvert seirer bevissheten, og bildene om
bygdeborgen og gården rundt ble etter hvert utslettet. I nær våken tilstand ble
fugleskriket ”piiv, piiv”
med ett nært og høyt. Da jeg slo øynene opp så jeg rett opp i furutoppenes
grønne bar. Men like over furutoppene svevet en musvåk - den sto helt stille i
luften rett over meg, og tydeligvis bare stirret på mennesket som lå under
furukronene. Da den så at jeg rørte på meg, forandret den umerkelig på
vingestillingen, og gled sidelengs av gårde med sitt
”piiv, piiv”…. Og jeg gjorde meg klar og tok fatt på turen tilbake til
bygda.
For de som er interessert i å lese mer om vårt folks historie fra disse fjerne
tider, vil jeg anbefale ”Historien om Norge” bind I ”DET LIGGER ET LAND”,
skrevet av Karsten Alnæs. De fleste av de historiske data ovenfor har jeg hentet
derfra. For de som heller ikke har lest de andre bindene av Karsten Alnæs`
”Historien om Norge”, vil jeg også anbefale å lese disse. Alle bøkene er
mesterlig skrevet, og gjør vår historie til en spennende og interessant
opplevelse å lese.
I Ringerike Bibliotek kan du finne følgende
registrering fra Universitetets Oldsaksamling om Bygdeborgen
:
1.
Bygdeborg.
Reg. v/S. Teige, T. Schrøder, R. Jørstad
30.07.1968. Kontroll v/E. Skjelsvik 05.08.1968.
Terrengets art og utsikt: Bratt NØ-SV-gående bergkolle. Kupert terreng med
spredte gran- og furutrær, noen løvtrær. Bunnen dekket av lyng og reinmose.
Praktfull utsikt i alle himmelretninger, særlig S-over
mot Krokskogen og Gyrihaugen.
Lokalitetsnavn: Fjellbråtakollen.
Orientering: Ca. 400 m N for våningshuset på Fjellbråtan (276, bygslet u. brnr. 1). Stedet
ble tidligere kalt Fjellsberg.
Fornminnets art og utstrekning: Bygdeborg ca. 150 m N-S, ca
150 m Ø-V.
Beskrivelse: Kollen faller stupbratt av mot NØ-S. Mot N og V er
hellingen slakere, og her er området befestet med 2 murer.
Mur 1: Muren som er lite utrast og
tydelig i terrenget, begynner på kollens N-side inntil Ø-stupet, og går i
retning NØ-SV i en l av ca. 20 m. Dette er den tydeligste del av muren. Den
bøyer så av mot S i en l av ca.17 m, hvor den stopper ved et svaberg som faller
bratt av mot NV.
Muren er bygget av tildels
store rundkamp og bruddstein, noe mosegrodd. Muren
virker høyest i NØ, der den utnytter en naturlig rygg i terrenget. Br 3-4 m, h 0,5-1,0 m.
Mur 2: Muren begynner ca. 20 m SV for
mur 1 og er plassert ca 4 m lavere i terrenget, ved
foten av bratt svaberg. Muren går i retning NNØ-SSV i en l av ca. 70 m, svinger
så mot S i en l av ca. 25 m, og bøyer siden av mot SØ i en l av ca. 30 m.
De første 12 m av muren er best bevart.
Resten er til dels svært utrast og overgrodd. Byggematerialet er også her
større og mindre bruddstein og rundkamp. Det er
vanskelig å si om denne muren har vært sammenhengende. I SØ kan den kanskje ha
befestet bare enkelte bergskorter, br. 2-3 m, h. 0,5-0,7 m.
Adkomst til borgområdet kan ha vært på
kollens N-lige del. Her er den ellers godt bevarte
muren utkastet på midten. Kollen faller her av i en lavereliggende åsrygg,
retning N-S. Alle murene går i ett med terrenget på innsiden. Det indre
borgområdet har et markert platå som er mest lyngkledt
og med høystammede furuer i N. Herfra faller terrenget av i terrasser mot V og
S. På V-siden av den høyeste del av borgområdet finnes en NØ-SV-gående kløft.
Området er svært kupert med tynt jorddekke. Bevokst med spredte bar- og løvtrær,
lyng og mose. Grunnen er tørr og det ser ikke ut til å ha vært muligheter for
vann på selve borgområdet.
Tradisjon: På Fjellbråtan skal det
ifølge sagnet ha vært en kongsgård, og folket som bodde her red til kirken på
gullskodde hester. Somdalskollen med bygdeborgen grenser i N til et N-S-gående åsparti som faller stupbratt av mot N og Ø.
N for dette, ca. 1 km N-NNV for borgmurens N-lige
del ligger "Kongsgårdskollen" (avm. på 545
A7). På denne finnes en vakthytte for skogbrann - nå nedlagt. N for hytta og på
kollen ligger en rekke nyere tids varder.
Den som vil lese mer fra Universitets Oldsaksamling`s registreringer, kan finne dette materialet
hos Ringerike Bibliotek