Da 2. verdenskrig kom til Somdalen
Det første jeg kan huske helt klart, var de
ting som skjedde hos oss 15. april 1940. Jeg var da snart 4 år. Ting som hadde
skjedd før denne tiden kan jeg nok huske noe av, men erindringene før den tid
er nokså utydelige. Men den 15. husker jeg klart
at det var mange soldater inne i huset hos oss på ettermidagen denne dagen.
Noen satt, noen sto, og ute gikk noen soldater frem og tilbake. Hos oss i
Lystig - kroken hørte vi utenfra dalen skuddsalver, enkelte ganger spredt skyting,
andre ganger svært intenst. Det var fra kampene
mellom norske og tyske styrker. Jeg tror vi
hørte skuddsalvene fra kampene helt fra Hallingby og til de utpå ettermiddagen
stilnet av ved Somdalen skole.
På divanen vår i kammerset innenfor kjøkkenet,
lå en lang mann og skalv. Det var troppsjefen til soldatene, han hadde fått
sjokk. Uheldigvis for det norske forsvaret viste det seg i dette tilfellet at
ingen lederskikkelse fremsto da sjefen sviktet. Ifølge Jan Helge Østlund i
"Krigen på Ringerike, Beretningen om felttoget i 1940", ble også noen
av de norske soldatene så forkomne, bl. a. av tidligere påkjenninger og
utmattelse, mens de lå i stillinger ved Somdalen skole at de regelrett sovnet i
stillingene sine. Men de soldatene som var hos oss hadde tydeligvis
desertert fra stillingene sine i området ved Hallingby eller ved Somdalsskolen.
Plutselig gikk kjøkkendøra opp, og inn kom en
fremmed mann som brølte: "Kommer tyskerne hit nå, vil dere bli skutt alle
sammen." Og så gikk han ut og fortsatte videre på sin vei mot Samsjøen.
Utpå ettermiddagen øket ildgivningen kraftig
fra området ved skolen, og ble mye mer
intensiv enn vi hadde hørt tidligere på ettermidddagen. Vi hørte kulene hvine
og plystre, så det hørtes ut som om prosjektilene suste forbi oss. Tyskerne
gikk trolig til stormangrep ved skolen. Nå fant mor og far ut at vi måtte
evakuere, for som mange sa: "Nå er tyskerne like ved - nå kommer de."
Jeg ble pakket inn i et ullteppe, og far bar meg på skaren nedover Lystig -
jordet, og tok deretter veien til Nordenga-stua (nede ved elva Somma), som lå
litt gjemt til, men likevel bare 10 minutters gange fra huset vårt. Da vi gikk
var soldatene fortsatt gjenværende i huset, og troppsjefen lå fortsatt og skalv
på divanen.
Nede i Nordeng-stua var det kommet folk som
hadde evakuert fra Hallingby, så det var ganske folksomt der. Jeg husker at det
ble gjort plass til oss barna i senga da kvelden kom, og jeg syns å huske at
jeg lå bak ryggen til John Granheim, som var litt yngre enn meg. Vi barna hadde
det komfortabelt der vi lå og sov om natta.
Utpå natta gikk far tilbake til huset vårt
for å se hvordan det sto til. På vei mellom elva og Lystig-jordet hørte han
plutselig en mannstemme som sa: "Hysj, det kommer noen." Og at
sikringen på et våpen ble slått av. Han ble stående helt stille en lang stund
uten å gi seg til kjenne. Da vaktpostene ikke hørte noe mer, gikk de vel ut fra
at de hadde hørt feil. Etter en stund hørte han at
mange menn begynte å lee på seg og snakke sammen. Det viste seg at far
hadde komme på kompani Knoff, som var på marsj fra Hallingby til Finsand. De
hadde hatt hvil, og imens hadde de vært så heldige at min onkel Martin (Martin
Raastad) og Thorvald Støa hadde meldt seg frivillige til å være kjentmenn over
til Finsand.
Da far kom opp til huset vårt utpå natta, var
alt stille og alle soldatene var borte, også troppsjefen og fars gamle dress.
Synet av troppsjefen som lå sjokkskadet og skjelvende på divanen har fulgt meg
i alle år.
Dagen etter var alt stille, og vi fikk etter
hvert vite om de forferdelige hendelsene på Somdalsgårdene dagen før. Etter at
de norske styrkene hadde måttet trekke seg tilbake fra området ved skolen, kom
tyskerne opp til Somdalsgårdene. Der oppførte de seg som de mest råbarkede
bøllene som de egentlig var. Noen tilreisende, samt folket på Sørgarden
(Somdalen Søndre) hadde søkt tilflukt i gjødselkjelleren på gården. Da de hørte
at tyskerne kom til gården, gikk de fleste ut med armene over hodet. Men 4 av
dem, nemlig Kristian Hval (46) (eier av Sørgarden), Thor Moen (32) (sveiser på
gården), Einar Andreas Holst (16) og Per Holst (15), ble sittende litt lengre i
gjødselkjelleren. Disse ble funnet av tyskere, og ble ført ut med makt, og ført
opp til stabburet på Nordgarden (Somdalen Nordre), stilt opp og skutt med skuddsalver
over flere minutter. De som tok seg av de skutte dagen etter, fant også at noen
var stukket med bajonetter. De 2 guttene var nevøer av eieren Kristian
Hval, og de ble skutt mens deres mor sto med tyske børsepiper mot seg og måtte
se på. ("Krigen på Ringerike" av Jan Helge Østlund.) (I Somdalen ble
det derimot sagt at moren, som kunne snakke tysk, hadde sprunget mot de tyske
skytterne og skreket "stans, stans." Men tyskerne skjøt likevel. Det
er vel å anta at Østlunds opplysninger er de riktige, da jeg antar at han har
skjekket dette med fru Holst selv.)
Man kan stille mange slags spørsmål ved
en slik barbarisk handling. Hadde tyske befal og soldater noengang hatt en
anstendig moral? Hadde Hitler hjernevasket det tyske folk til å bli barbarer.
Hva slags nasjon var tyskerne, som kunne finne på å velge en gal mann som sin
leder? Vi fikk etter hvert erfare at galskapen, som vel lå så nær opptil dyrisk
råskap, ja den verste rovdyrråskap, bare
fortsatte mange steder i verden så lenge krigen varte. Det er imidlertid
betryggende å registrere at de ansvarlige ledere i dagens Tyskland fører en fornuftig politikk som motstandere av krig og som
arbeider for fred og stabilitet i Europa og verden ellers.
Før tyskerne kom til Hallingby, hadde de
samlet 73 nordmenn som ble tvunget til å gå foran dem opp til broen ved
Hvalsevja. Der ble de stilt opp med beskjed om at hver 10. ende mann skulle
skytes. Dette fordi tyskerne trodde at det var sivile
som hadde skutt tyske soldater i Nymohellinga sør for Hen. Her kom det kontra-ordre
i absolutt siste øyeblikk, da de tyske lederne i området var blitt klar over at
angrepet var utført av norske soldater. En av de tyske soldatene unnslapp, og
det er nok denne som har rapportert om norske soldater.
På Hallingby ble Erik Farmen skutt, da han
kom gående fra skogen ovenfor Farmen, mens de første tyske soldatene passerte
på riksveien.
Du kan lese mer om kamphandlingene i 1940 i
boka "Krigen på Ringerike. Beretningen om felttoget i 1940" av Jan Helge Østlund, som jeg har sakset fra. Den
finnes på Ringerike Bibliotek. Jeg har også sakset materiale fra min bror,
Magne`s, særoppgave fra gymnaset: "Krigshandlingene i Ådal 1940".
Folkene i Somdals-grenda var som folk ellers
i Norge ikke forberedt på krig, og hvordan man skulle forholde seg. Mange av
familiene holdt seg hjemme i husene sine, mens andre evakuerte bort til hytter
ute i skogen da tyskerne kom 15. april.
Noen familier hadde også folk fra andre steder hos seg, folk som selv hadde
evakuert til Somdalen. Dette var folk fra bl. a. Oslo, tror jeg. Allerede 9. april og de etterfølgende dager gikk det en strøm av
folk, mest kvinner og barn, oppover Ådal fra de stedene hvor tyske tropper
trengte frem, særlig fra Osloområdet. På få dager økte folkemengden i Ådal til
nesten det dobbelte. Den 16. april, dagen etter at tyskerne hadde dratt forbi
Somdalen, vendte de fleste av somdølingene som hadde forlatt sine hjem,
tilbake til hjemmene sine.
Som et eksempel på evakuering kan nevnes at
hos Anna og Gudbrand Raastad, og deres nær 4 år gamle sønn, Arne, var huset
fullt av "flyktninger" fra flere steder - bl.a. noen fra Hønefoss. Da
ildgivningen fra stillingene ved Somdalsskolen stilnet av utpå dagen den 15.
april, gikk Gudbrand til Midtgards-tajet og speidet nedover mot de andre Somdalsgårdene.
Der så han at tyskerne hadde stillinger med mitraljøser pekende oppover mot
Tajet. Da onkel Gudbrand så dette gikk han hjem og tok med seg familien og en
del av "flyktningene" til Muggerudhytta, et avsidesliggende
skogshusvære langt oppe i åssiden mellom Nersetra og Fjellsetra. Det var en
lang marsj, antagelig delvis på tømmerveier der hestekjørerne gjennom vinteren
hadde kjørt med sine tømmervendinger, og delvis i løssnø, hvor de gikk i snø
til knes. Lille Arne ble båret av sin far over lange strekninger.
(Muggerudhytta står i dag som uthus hos en av oppsitterne i Bergsundgrenda).
Jeg husker at noen av oss barn gikk sørover
Samsjøveien den 16. april. Ved "Bakkeveien" sto noen biler hensatt i
nærheten av veien. Dette var tydeligvis biler som folk hadde satt fra seg og
tatt bena fatt innover skogen mot Samsjøen. Jeg husker at en av bilene var full
av sjokoladeplater. Den var ikke låst heller, men vi rørte ikke noe i bilen.
Ganske snart kom det opp et vakttårn på
Nordgarden (Nordre Somdalen), samt et vaktlokale. Dette vakttårnet var bygd så
høyt at de hadde oversikt over store deler av Somdalen, og viktigst
, sett med tyskernes øyne, vaktmannskapet registrerte all trafikk som
gikk på riksveien (nåværende E-16), da de hele tiden kunne oppservere
Lindbråtahellinga, noen hundre meter på andre siden av jordet i sørvest.
Tidene som fulgte ga nok etter hvert store
forandringer i hva folk var vandt til fra før. Etter en tid kom
rasjoneringskort, som måtte benyttes på spesielle varer. For å sørge for mat,
anskaffet folk jevnt over egen ku, gris, høner
og kaniner. Fra før var det bare gårdene og småbrukene som hadde dyr, men nå
anskaffet folk som bare hadde en tomt også dyr. I Somdalen var tomtene jevnt
over store, og det kom raskt opp mindre fjøs og en liten låve. Det skjeddee
også hos oss, hvor vi i tillegg til grisen, høner og kaniner, også kunne slakte
en gris hvert år og av og til en kvige. Det var nok ingen som sultet av
somdølingene under krigen , tror jeg.
Alle var gode nordmenn, og det var ingen,
såvidt jeg husker, som så med misstenksomt blikk på andre i dalen. Etter som
årene gikk øket aktiviteten med motstandsarbeidet, og "alle" i bygda
visste at det foregikk motstandsarbeid innpå åsen. Men jeg kan ikke huske at
noen snakket åpent om dette, og i hvert fall overhode ikke til fremmede.
Jeg husker spesielt at det en dag kom en fremmedkarer til oss utpå dagen og spurte
etter far. Jeg synes å huske at han var ikledd knickers, vindjakke, lue og
hadde ryggsekk og ski. Da far jobbet hele dagen i skogen, ble den fremmede
sittende på kjøkkenet hos mor og vente intil far kom hjem. Det var da for far å
sluke litt mat, og så følge den fremmede dit han skulle, noe som jeg senere
forsto var til en hytte hvor han skulle møte motstandsfolkene. Ofte var vel dette instruktører i våpen og sprengstoff, tror jeg, for far
nevnte aldri noe om disse folkene. Jeg har senere forstått at denne
los-tjenesten var en avtale mellom han og Trond og Knut Bergsund, på Bergsund,
som var viktige hjelpemenn for sin svoger ing. Åge Larsen i Hønefoss. Åge
Larsen som var en fremtredende leder i Milorg. og hans kontaktnett i Ådal
lettet sikkert arbeid hans for å få utført
oppdragene.
På slutten av krigen da Milorg drev svært
aktivt, var det flere yngre somdøler som var med i motstandskampen. og da freden
kom i 1945, så vi disse somdølingene igjen i militære uniformer i forskjellige
oppdrag i forbindelse med freden. Somdølingene inngikk i 14.222 Ådalsgruppa,
som var den største på Ringerike og talte 178 mann.
Om okkupasjonstiden og frigjøringen kan du lese
i "Krigen på Ringerike, Okkupasjon, motstand og frigjøring", av Jan
Helge Østlund. Denne boka finnes også på Ringerike Bibliotek.