Turbeskrivelse Brannvakthytta
Dette er en fottur på ca 13 km. Kan forkortes hvis
flere biler i følge, der en bil parkeres ved Klypebrua eller ved Nersetra i tillegg til ved skytebanen. Kan også forkortes
til en avkortet rundtur over bygdeborgen og Somdalskollen (se nedenfor)
Jeg anbefaler å ta utgangspunkt fra skytebanen, og følge skogsbilveien forbi
Fjellbråten. Fra der skogsbilveien slutter ovenfor Fjellbråten, er stien over
Bygdeborgen og over Somdalskollen til i nærheten av Fjellsetra (28.06.2007) nykvistet og merket med rød maling ,
mens traktorveien fra Fjellsetra ned til stikrysset nedenfor Bygdeborgen
ble kvistet og rødmerket 01.07.2007. Nils Andreas Moen har æren for at denne stien
nå er godt kvistet og merket. Som nevnt ovenfor er det er her lagt til rette
for en avkortet rundtur over Bygdeborgen og Somdalskollen og ned til bilveien
igjen. Går man fra Skyttebanen vil gåtiden på denne turen ta ca. 2 - 2,5 time,
pluss tid til studie av Bygdeborgen, beundre utsikten og spise nisten..
Nils Andreas Moen har satt opp sti-skilter
som peker til Skytterbanen, Bygdeborgen og Fjellsetra flere steder underveis,
og gjør det lett å velge riktig sti. Se også postkasse satt opp på Bygdeborgen.
Fra Fjellsetra kan man velge å gå videre til
Brannvakthytta. Fra Fjellsetra er det merket sti
med blåmaling til Brannvakthytta.
Fjellsetra var under siste verdenskrig en celle for hjemmestyrkene i tiden 1944
– 45. Etter krigen fikk den celle nr. 26, etter en registrering som ble
utført i regi av hjemmestyrkemuseets venner D14.2. Mer om denne registreringen
av celler kan du lese i boken ”Med Milorg D14.2 på skauen, 1944-45”
av Bjørn Geirr Harsson og Per Chr. Hurum. 1995.
Underveis til Brannvakthytta passerer vi Lusdalskollen
(høyde 676), hvor det er fin utsikt utover dalen mot Bergsund.
Kommet opp til Brannvakthytta (705 m.o.h.), som
nesten ligger som et ørnereir på bergkanten sør på Fjøsvikfjellet, har du en flott utsikt. Mot øst ser vi over
til Hadeland, mot sør gjenkjenner vi Gyrihaugen og
Krokkleiva, mot vest ser vi Gaustadtoppen, Blefjell
og Norefjell, foruten over til Høgfjell/Vikerfjell,
og mot nord skuer vi inn i deler av Jotunheimen.
Ta deg god tid, kos deg gjerne med nista, oppe på platået ved siden av hytta,
og nyt utsikten. Ca. 500 m mot nord, ligger Varden (710 m.o.h.),
som ble tent når ufred truet landet i riktig gamle dager. Hvis du vil gå bort
til varden, må du beregne god tid, fordi terrenget er delt opp av tverrgående
daler med loddrette sider.
Brannvakthytta benyttes som kjent ikke i brannvakttjenesten i dag. En del
ungdommer har restaurert hytta på dugnad, og med materialer gitt av daværende
grunneier Trond Bergsund. Jeg tror at det er disse
ungdommene som har fått lov å disponere hytta i dag.
For at turen skal bli en rundtur, anbefaler jeg deg å gå stien som går mot øst
(retning Samsjøen) ned igjen. Denne støter på
skogsbilvei i Muggerud. Underveis har du passert et lite hufs, hvor du kan
hjelpe deg med tau, som er plassert på stedet. (Eller ta en liten omvei forbi
hufset).
Jeg husker fra min barndom, at gamle folk fortalte at Muggerud var et gammelt
bjørne-område. Som guttunge (i slutten av 1940 –åra og førsten av –
50) arbeidet jeg meget i dette området i fars skogkulturgjeng, men vi så aldri
noe til bjørnen, unntatt en gang da noen av oss mente at vi så bjørnespor i
myra like ved der skogsbilveien slutter.
Kommet ned til skogsbilveien i Muggerud, følger du denne nedover, gjennom Svimpedalen lenger nede, til du ser Breitjern og kommer inn
på Samsjøveien ved Klypebrua. Litt over 100 meter
nord for Klypebrua, ser du Pruppen, et gammelt damanlegg i sørenden av
Breitjern. Spesielt den øvre delen av skogsbilveien i Muggerud er en
opplevelse, der den er bygget i et vilt og vanskelig lende.
Fra Klypebrua følger du Samsjøveien til Lystigkroken
(den første grenda du kommer til når du kommer fra nord). For å korte veien
litt, kan du ta en sti som tar av ved det siste huset du kommer til i
Lystigkroken og som går over til skytebanen. Regn med at stien er mer eller
mindre gjengrodd.
Jeg håper at du kommer velberget tilbake til bilen på skytebanen, og at du og
dine har hatt en opplevelsesrik og hyggelig tur i et terreng som var nytt for
deg.
Alternative turer ned igjen fra Brannvakthytta:
Hvis du går denne turen flere ganger, kan du variere turen ned igjen ved å gå
stien tilbake til Fjellsetra etter å ha vært på Brannvakthytta. Fra Fjellsetra
kan du følge en sti (gammel tømmervei - hestevei) som går nordøstover nedover i
retning Samsjøen. Denne stien støter på skogsbilveien
fra Muggerud øverst i Svimpedalen, og du kan følge
denne tilbake til Samsjøveien ved Klypebrua og
fortsette til skytebanen.
Eller du kan fortsette stien fra Fjellsetra ned til Nersetra,
hvis du har parkert bil der. Stien er avmerket på kartet.
På turen mellom Fjellsetra og skogsbilveien i Svimpedalen,
passerer stien litt nedenfor Fjellsetra gjennom et bestand av grantrær, et
bestand som tidligere i hvert fall har vært så tett at det selv midt på lyse
dagen har vært litt halvmørkt inne i bestandet. Dette
bestandet ble plantet i slutten av 1940-årene av fars
skogkulturgjeng, som foruten far som sjef, besto av flere av oss
guttunger/unggutter og husmødre fra Somdalskroken, og i dette spesielle
tilfellet også var supplert med de faste skogsarbeiderne i Østre Bergsund skog. Vi arbeidet da to og to sammen, idet en grov
hull i jorden med hakke, mens den andre sørget for at planten ble satt
skikkelig ned. Dette var barrotsplanting (plantene
hadde ikke jord på røttene fra planteskolen) Plantemetoden var "planting
mot loddrett vegg". Jorden for øvrig på dette feltet var riktig svart fin
moldjord. Dette medførte at det ble mye etterarbeid, fordi feltet etter et par
år var forandret til ”jungel”, idet det var grodd opp bregner over
hele området, bregner som var så høye at de gikk over hodene våre. I en del år
måtte vi minst en gang i året gå over feltet og slå ned bregnene rundt
plantene.
Jeg kan også fortelle at etter at min fetter Arne og jeg 11 år gamle ble
rasjonalisert bort på Somma Sag (se turbeskrivelse
Finneplassen: Somma Sag), fikk vi ansettelse i fars
skogkulturgjeng som 12-åringer (i 1948 – tror jeg). Dette besto i rydding
av hogstflater, gjenvekstpleie og planting av skog. Dette var sommerarbeid som
vi gjerne ville ha. Her var det et trivelig miljø fordi flere av oss guttunger
arbeidet sammen, og fordi vi tjente penger som bare var våre. Denne
skogkulturgjengen besto til i begynnelsen av 1950-årene, og deretter fortsatte
jeg med tømmerhogst og annet skogsarbeid på fritiden, inntil jeg som 18-åring
dro ut i vår forunderlige verden for å se om jeg kunne skaffe meg litt lærdom
om dette og hint.